Tourist information NO EN DE FI ES NL

Norges eneste utegangerhest - Lofothesten

Publisert : torsdag, 12. januar 2006Utskriftsvennlig versjon

Lørdag 12.mai 1984 fikk Eilif Frantzen fra Moss trykket en artikkel i Lofotposten som jeg tok vare på. Da jeg i fjor høst skulle prøve å få fatt i Frantzen, for å få hans tillatelse til å legge atikkelen ut på nettet viste det seg at han hadde gått bort for noen år siden. Jeg fikk imidlertid snakket med en av sønnene som samtykket i at jeg kunne bruke artikkelen.

Her kommer Eilif Frantzens betraktninger om Lofothesten i sin helhet:

I 1850 var hestestammen på sitt største. Lofothesten møtte opp når fiskerne kom på land. Da jafset den i seg alt av hoder, slo og ryggben når de flekte fisken, og ingen protesterte. Men den ville ikke la fisken på hjellene være i fred, da sto den på sine kraftige bakben og spiste av det som skulle bli tørrfisk og penger i en slunken fiskerpung. Vanligvis hadde man store familier som levde på det absolutte minimum for å utruste mannfolket for fiske på Lofot- og Finnmark, så fiskerne både likte og forbannet dette hestevesenet.

Altetende
Om det var hestetrua fra gammel tid som holdt fiskerne fra å drepe disse hestedyrene vet jeg ikke, men alt er mulig. De kunne ikke engang henge ut sine oljehyrer og støvler. Dersom hestene luktet fisk av dette så spiste han det, i hårde vintre gikk han også løs på tofter, tiljer og båtriper som luktet fisk. De fastboende klaget over at i slike vintre gikk den løs på torvsåtene.
Men på våren og sommeren hadde den masser av saftig næringsrik gress, noe Lofoten er kjent for. Til forandring på menyen gikk den ned på stranden og spiste tanget som gror på svabergene, også kalt sauetang.
På våren mistet den også sine opp til 50 cm lange dekkhår og når høsten kom var den rund og feit, noe å tære på i vintertiden.Den siste av rasen ble utstoppet og finnes på Bergen Museum. Denne hadde alt mistet de lange dekkhårene da den døde.

Fra det amerikanske kontinent
Hvor kommer den fra, det er det aldri blitt noen enighet blandt forskerne om. Det er nok stor mulighet for at dens aller første forfedre trådde sine barnesko på det Amerikanske kontinent.. Det er jo funnet fossiler etter fler typer der borte. Alt av hestedyr forsvant fra det Amerikanske kontinent etter den siste istid. Det er vel tenkelig at hester derfra møtte mennesker da de krysset det tørrlagte Beringsstredet. Vi vet fra våre egne forskere at havnivået var da 125 meter lavere enn dagens, og siden dybden av Beringstredet ikke er over 60 meter og vi vet at store og lille Diomedeøyene som ligger i stredet er rester etter en landbro som forbandt kontinentene. Den ene øya tilhører Sovjet og den andre USA. Som en ekstra raritet løper datolinjen mellom øyene. Dagens villhester på det amerikanske kontinent er etterkommere av hester som hadde rømt fra spanierne noen tid etter 1492.

Forfedrene
Tar vi fossilfunnene i størrelsesorden, må vi begynne med Urhesten(Echippus). Denne var på størrelse av våre dagers huskatt. Denne hadde fire tær på forbena og tre på bakbena. Så er det (Ocohippus). Denne var på størrelse av en ulv eller hund og hadde tre tær på alle ben. (Mesohippus)var som en kalv av størrelse, hadde tre tær, men bare den midterste nådde bakken. (Miohippus) hadde mistet de to sidetærne og var kommet til eselstørrelse. (Pliohippus) var som en liten hest, uten sidetær. (Equus cabballus) Owen, er den som kommer nærmest dagens hest.
Europas villhest er nok den stammen som ble oppdaget av den Russiske oberst Nicolai Nicolailovitz Prezwalski, ved utkanten av Gobi ørkenen i 1879, hestestammen bærer ennå oberstens navn.
Tilbake til vårt eget mysteri. Lofothesten. Personlig tror jeg den stammer fra en gammel utegangerrase av hester på øya Carmarque ved utløpet av Rhone-elva. Øya består av en stor saltslette og her lever ennå ville hester av Carmarque, omhndlet i boken Chevaux de Camarque utgitt i 1976.
Beskrivelsen og utseendet til disse hestene, passer nøyaktig på vår Lofothest. Spørsmålet er , kan denne hestetype ha utviklet sin smak for fisk ved å spise fisk som ble strandet i tidevannspyttene? Historieprofessor Gwyn Jones beretter at vikingene brukte øya som vinterleir mens de herjet i Middelhavsbassenget. Og vår egen S. Sommerfeldt, skriver i hefte «Nordlands hesten» av Nordahl Roaldsøy, at vikingene satte fra seg skipene i middelhavsområdet og fanget inn hester til å bære seg og sitt gods hjem til Norge. Kan det være slik forfedrene til lofothesten har kommet til Norge?

Lofothesten på Bergen Museum (Foto: Ivar Lorentzen)
Lofothesten på Bergen Museum

Blakk og grovt bygd ofte med glassøyne
De 14 hodeskaller av hest funnet i Osebergskipet kommer fra 14 forskjellige hesteraser, sier Baahuus-Jensen, som målte og undersøkte disse. August Brinkmann som undersøkte skjelettet til den siste av rasen som er i Bergen Museum, skrev en lengre avhandling om sitt funn (Equieden studien) av 1919. Det finnes mange kilder å tappe nåe det gjelder den lille raringen, skal nevne noen. L.P. Nilsen skriver i en artikkel i Aftenposten for 1895. Under tittelen «Den halvville Lofothesten» gir han en god beskrivelse av hesten. Den er liten og langragget og lever i Lofoten og deler av Vesterålen. Står mellom 120 og 130 cm høy, kluntet, ofte blakk skimlet med opptil 50 cm langt ragg. Byråsjef Sigv. Petersen omtaler Lofothesten til Amtdyrlege J. Baahuus-Jensen som blakk eller lysblakk i farge. En småbruker berettet i 1886 at han hadde holdt øye med en hest fra den var føll og til den døde 30 år gammel. I denne tid var den aldri under tak. Landbruksskolebestyrer P. Nilsen Bodø, beskriver en utegangerhest fra Strømøy, Bodin. Den var hvit med glassøyne, i artikkelen i Aftenposten sier han: «Stort grovt hode, kraftig kort hals, kort kropp, korte tykke ører, ofte glassøyd». Som dere ser av fotoet av den utstoppede i Museet er fargen nærmest gulhvit, den er 1272 mm.
Brinkmann sier i sin analyse at den slekter ikke på fjordinhest, men tilhører en meget gammel hesterase. Verdens beste ekspert på hester Professor Ridgeway ved univeritetet i Cambridge, drar den slutning etter å ha undersøkt den utstoppede Lofothesten, at den representerer de hvite hestene i Beowulfkvadet. (Disse peker hen på en hestetype brukt av Romerne i tidligere tider).
Beretningen forteller at folk i Lofoten benyttet hesten når de trengte den, så når arbeidet var gjort var det bare å slippe den fri til neste gang. Det samme finner vi omtalt fra hestene i Carmarque. I boken «The book of the Horses» fra 1891 finner vi under avsnittet Horses trading out corn, beretning om deres bruk av sine halvville hester. En handelsmann i Lyngvær målte i 1887 hårene på en Lofothest. Under halsen målte hårene en god halvmeter og dekket hestens forknær. Hårlaget på mellomfoten, eller koden, dannet et hylster av sammenfiltret hår. På sidene var lengden 15-16 cm, mens den under buken var dobbelt så lang.

Kraftig medisin
De dyr som levde rundt århundreskiftet var ikke så langraggete som i eldre tider. Vi vet at hesten kom sent til vår del av verden, mens Kina hadde hestemarked, under keiser Tu.Hsi i år 3227 fk. Som bruksdyr her nord ble de ikke kjent som bruksdyr før 400 eK. Men da hesten ble kjent, fikk den status som intet annet husdyr har hatt her nord. Å få med seg hest i gravhaugen, det var stort. Ofring av hest i Hovet var kraftig medisin. Hestehode på stang holdt fiender borte. Arabiske diktere tar fram sitt mest blomstrende språk når de dikter om hesten (Du kan fly uten vinger og sloss uten sverd).(Hesten og kvinnen er gudenes gave til mannen)

Det er spekulert på om det var det skrinne kostholdet som bevirket at Lofothesten var så liten. Lyng, tare, tang, fisk og brenntorv var sikkert ikke fullverdig kost? Ellers kan de kloke utrede dette.....
Hestmelk for styrke og hestesko som lykkeamulett var og er velkjent. Skyterne oppfant salen sier historien og siden vår Odin var prins av Skyterfolket på steppene i nordøst for Sortehavet, dette skal ha vært før han ble høvding i Troja, om han hadde med seg hest da han emigrerte hit til Norden i år 70 fK. Det vet ingen. Men han fikk hesten vevd inn i mytologien (Sleipner) med sine 8 bein.

Framtidshåp
Har skrevet dette i håp om at noen unge vil forske videre om denne vår eneste Utegangerehest, som forsvant for bare 62 år siden. I «Book of the Horse» av S. Sidney, trekkes paraleller mellom Carmarkque-Lorrain og Bretonhesten. Det pekes på at området rundt Arles ble okkupert av romeren Flavius Flacus år 629 og to okkupasjoner av Saracenca år 730. Okkupantene var støttet av kavalleri. Numian kavalleri og fikk støtte av hester fra kolonien Julia. De halvville hester i Syd-Frankrike har fra tidligere tider og blir ennå brukt til å tråkke ut kornet, sier boken av Sidney. Beretningen finnes på side 121 i boken. Det finnes også en halvvill rase av små hester i Vestfalen. Kan våre vikinger med sine sydfranske hester ha kommet denne vei? Dulmenerhesten er gjennomsnittlig 120 cm høy, sier Tierurzliche Umschau. Disse hester har også lange dekkhår på vinteren. Professor Ridgeway mener at de mål han kjenner av romersk sadel ville svare nøyaktig til målene på Lofothesten i Bergen. I dag 1984 er hest et ukjent dyr, men håper at noen vil fatte interesse.

Eilif Frantzen.

Lofothesten.A.Nordstrand


Skrevet av: Odd Nicolaysen

EmailFacebook EmailTips en venn

Personvern - Privacy Policy